Markens grøde - på teater

Forrige uke så jeg «Markens grøde» på Nasjonalteateret.
«Markens grøde» Er i utgangspunktet en roman som er skrevet av Knut Hamsun i 1917, og handler om nybyggeren Isak som rydder jord og bygger seg et jordbruk. En dag kommer en dame forbi huset hans. Dette er Inger. Det spesielle med Inger er at hun har hareskår. De blir sammen og får to friske sønner. Den tredje gangen Inger skal føde, oppdager hun at barnet har hareskår akkurat slik som henne selv. I sin desperasjon dreper hun barnet, og det tar ikke lang tid før folk finner ut av hva som har skjedd, og hun havner i fengsel.
Regien er ved Sebastian Hartmann. Han er kjent for sine svært moderne sceneproduksjoner. Bl.a. ble et stort lass med bark sluppet ned på scenen i begynnelsen av stykket, og senere ble alt vått da det det kom «regn» strømmende ned fra taket. Bare lukten av dette var en helt spesiell opplevelse.
På teateret hadde de tatt seg store friheter og det var veldig moderne. Replikkene var kortet ned i forhold til boka, og skuespillerne improviserte mye. De har spilt stykket ca 70 ganger så improvisasjon faller en sikkert naturlig etterhvert. De kunne f.eks. Finne på å gå helt ut av rollen sin og fortelle hvordan dette egentlig skjedde i boka, men at de gjorde det litt annerledes her.
Et av høydepunktene synes jeg var da politimesteren lette etter Isak som befant seg under et tre på senen. Han roper og roper, men Isak svarer ikke. Tilslutt henvender han seg til publikum og spør «har dere sett Isak?» det var selvfølgelig noen som ikke klarte å holde seg, og svarte forsiktig «Han er under treet!» «Hva?» svarer skuespilleren. «Tror dere dette er barneteater, eller? Dere er på markens grøde folkens!» Dette var utrolig morsomt.
Jeg vet ikke hvor mye av dette som var improvisasjon, og hvor mye som var planlagt, men effektfullt og svært morsomt var det ihvertfall. I tillegg hadde Sven Nordin (som spiller Isak) bursdag, så da ble det bursdagssang midt inne i den ellers alvorlige handlingen. Helt absurd. Senere i stykket ble det bl.a lagt vannrenne ut i publikum, og vi måtte synge «du skal ikkje sova bort sumarnatta».
Det var rett og slett mye tull og tøys, og det er bra. Det gjør et stykke som ellers kan oppfattes som svært alvorlig og kanskje til og med litt kjedelig av mange, til et folkelig og underholdende stykke, og det er flott at flere får kjennskap til en såpass viktig og sentral del av kulturarven vår.
Bildet er hentet fra http://www.nationaltheatret.no/