Halldis Moren Vesaas

Forrige uke ble vi delt inn i grupper på fire og vi fikk utdelt en norsk forfatter hver som vi skulle holde et lite foredrag om på slutten av dagen. Min gruppe fikk om Halldis Moren Vesaas. Det viste seg etter litt research at Halldis har vært sentral i norsk diktning og gjendiktning. Hun var av de første som skrev om kvinnelige følelser lyster og tanker.
Halldis ble født i Trysil i 1907. Høsten 1929, etter å ha gått på lærerhøyskolen i Elverum, debuterte hun med diktsamlingen harpe og dolk. Den ble godt mottatt og man kunne se hun hadde talent. To år senere kom samlingen Morgonen som ikke ble fullt så godt likt. Kritikerne mente hun ikke hadde utviklet seg noe særlig siden sist, og rådet henne med å vente noen år til neste gang. Neste gang viste seg å være i 1933 med samlingen «strender». Den viste vekst. I 1934 giftet Halldis seg med dikter og novelleforfatter Tarjei Vesaas og de to slo seg ned i Vinje. Alt i alt skrev hun åtte diktsamlinger. Den første som 28-åring, og den siste ble klar bare noen dager før hun døde 87 år gammel. Ellers har Halldis oversatt mange kjente stykker og tekster til nynorsk, og skrevet noen personlige bøker om sin egen far og sin ektemann, og hun har gitt ut fire barnebøker.

Fødd i går (fra diktsamlingen «Harpe og dolk» 1929)

I kveld er eg makelaust, grenselaust glad!
Til far min, ærverdig og grå,
som var eg hans likemann gjekk eg i stad
og gav han eit velmeint råd:
Det skulle du gjære, så vidt eg forstår!
Han rette på ryggen, far:
Kva skjøner vel du, var det kalde svar,
du som vart fødd i går!

Vart eg fødd i går?-Eg vart fødd i går!
-Eg skunda meg derifrå.
Og no ser eg først at det lid mot vår
og himlen er blank og blå.
Eg kalla meg sliten, eg skjende meg mødd
eg trudde all glede var endt,
no veit er at ingenting har meg hendt,
eg som i går vart fødd!

Og eg som har vasa og skodde mot sky,
om vonbrot og tapte slag
-eg står i mitt første strålande gry
skal legge frå land just i dag!
Eg som så vidt har fyllt tjue år-
kva vet eg om sorgane eg!
Min strenge far-Gud velsigne deg!
Visst vart eg fødd i går!

Dette diktet handler om at selv om man tror man vet alt, er det ikke alltid tilfellet. Virkemidler i diktet er åpenbart rim, og også en del metaforer. Diktet er positivt, som mange andre dikt på den tiden før krakk og økonomisk krise. Og det er typisk for Halldis Moren Vesaas. Hun skriver dikt etter hva hun føler og hvilken del av livet hun er i. Når hun får barn skriver hun om morsrollen. Når hun er gammel skriver hun om døden. Hun sa selv en gang at diktene var «Eit slags biprodukt av å leve». Som avslutning velger jeg allikevel å sitere Kjølv Egeland som skrev: «Unge diktere har neppe hatt bedre venner og hjelpere enn dikterparet på Midtbø.»

Selv synes jeg det var greit å få en dag på å lage en framføring om et tema, men kun hvis man skal få en ganske overfladisk oversikt. Det var helt klart grenser for hva vi fikk til på så kort tid, for for meg er ofte de mest produktive arbeidstimene hjemme. Det var fortsatt en morsom måte å jobbe på siden man fikk litt press og måtte jobbe, og det gir alltid resultater! Kunne tenke meg å gjøre det igjen:)

Kilder:
http://www.vesaas.no/
«Norges litteraturhistorie- mellomkrigstiden» skrevet av Kjølv Egeland
Cappelen utgitt i 1995
«Å være i livet» dikt av Halldis Moren Vesaas, forord ved Guri Vesaas
Det norske samlaget Oslo utgitt i 1995

Sorteringssamfunn

På fredager har vi naturfag, og denne fredagen så vi filmen Gattaca. Det er kanskje ikke så norskrelatert, men filmen gjorde så sterkt inntrykk på med at jeg bare måtte skrive noen ord om den allikevel.
Gattaca kom ut i 1997, og er en slags science fiction film som handler om Vincent Freeman som er naturlig født i et ekstremt sorteringssamfunn som kun aksepterer «perfekte» mennesker. Dette er mennesker som er satt sammen av det beste egget og den beste sæden fra foreldrene og nøye plukket ut av leger.
Barnets skjebne er bestemt før det er født. Man vet hvor lenge det kommer til leve, og hvor stor sjanse det er for å få ulike sykdommer. Vår helt Vincent har ingen mulighet til å få noen karrière eller oppfylle hans største drøm - å dra ut i verdensrommet. Ihvertfall ikke før han møter Jerome, et tilsynelatende perfekt menneske som brakk ryggen og ikke lenger kan gå. De to bytter identitet. Vil Vincent med Jeromes DNA komme seg ut i verdensrommet?
Dette er en film om et samfunn hvor man ikke lenger diskriminerer pga. hudfarge eller religion, men på grunnlag av DNA. Det flotte med denne filmen er at selv med hjertefeil og en ellers svak kropp fikk vår helt den jobben han ville ha. For som det så fint står på IMDbs side, «There is no gene for human spirit»
Vi lever allerede i et slags sorteringssamfunn. Lenge før et barn er født kan vi velge det bort hvis det har spesielle feil eller handikap. Samtidig kan vi også redde flere og flere barn som f.eks. er for tidlig fødte. Om teknologien er en dårlig ting eller ikke er ganske uinteressant, for den er her og vil bare bli mer og mer avansert. Det er derimot opp til oss å bruke den på best mulig måte, for selv ønsker jeg meg ikke et samfunn som det i Gattaca.

Våren er her, og blåveisen kommer!

Et av de sikreste vårtegnene er når blåveisen titter fram. Selv har jeg utviklet en liten forkjærlighet for denne lille blomsten, og da måtte jeg jo skrive en liten hyllest til den i bloggen min!
Blåveisen (Hepatika Nobilis) er vanligst å finne på østlandet, og den trives best på tørre steder hvor det er mye kalk i jorda. Den kommer i fargene blå, rosa og noen ganger hvit. Blåveisen blomstrer akkurat nå, og det gjør den til ca. ut Mai, så vil du se den gjelder det å komme seg ut nå!

Bildene er tatt i Fredaskogen på Hosle i Bærum.

Jeg kaller det et vakkert dikt

Jeg reiser alene
Skrevet av Ole Paus

jeg reiser alene jeg flyr over land og by
før kom barna med storken, men nå tar vi fly
jeg reiser alene jeg flyr over fjell og fjord fra mamma i sør til pappa i nord
og under meg er hele jorden der voksne og småbarn har et hjem
men hvis du spør meg om hvor jeg bor hen er det i SK305

vi reiser alene en flyvende barnehær
vi er utstyrt med bamser og en koffert med klær
og foran i flyet bor generalen
han fører alle barna fra hjem til hjem
og nede på jorden i terminalen står mamma eller pappa eller gud vet hvem

jeg reiser alene stjernene titter frem
de er ganske mange, men vi er flere enn dem
vi er så mange at du vil ikke tro det
og pørseren er min beste venn
også lander vi på en snurrende klode og spretter vi til himmels igjen

jeg reiser alene jeg flyr over land og by
før kom barna med storken men nå tar vi fly.

Denne Uken fikk vi i oppgave å skrive om et dikt vi liker spesielt godt.
Jeg fikk litt panikk siden jeg ikke kan så mange dikt, men så kom jeg på at jeg har hørt en god del fin musikk. «Jeg reiser alene» er en sang som er skrevet av Ole Paus og innspilt i 1994. Sangene hans er ofte fylt med ironi, humor og satire. Paus er en utrolig dyktig forfatter og har skrevet veldig mange fine tekster. Han er alltid på de svakes parti og han synger ofte problemer i samfunnet.

Akkurat denne sangen har jeg valgt fordi jeg synes både teksten og melodien er veldig vakker. Teksten handler om skilsmisser, eller rettere sagt skilsmissebarn, og hvordan de hopper mellom foreldrene uten å egentlig ha noe trygt å lande på. Den forteller at det å ha skilte foreldre er skummelt og tøft. Det er heller ikke et sjeldent fenomen, det blir bare vanligere og vanligere.

Vinklingen i teksten er fra et lite barn, som ikke nødvendigvis forstår så mye av det som skjer, men som forteller om livet på vei fra ett sted til et annet. Han/hun forteller at «pørseren er min beste venn». For de som ikke vet hva dette betyr, (det gjorde ihvertfall ikke jeg første gang jeg hørte sangen) så er det en flyvert.

Denne sangen vekker triste følelser og minner oss på hva vi faktisk utsetter barna våre for, men er også fantastisk fin å høre på, og er du interessert har Paus mange flere flotte, morsomme og noen ganske sterke sanger å by på, så her er det bare å gå i gang og høre:P

Bildet er hentet fra Platekompaniets side